Optimal økonomisk ulikhet

De fleste er enig i at den samlede verdiskapingen i en økonomi er størst hvis det er en viss grad av ulikhet i hvordan denne verdiskapingen fordeles. Økonomisk ulikhet skaper et insitament til å arbeide hardt og å ta risiko.

Spørsmålet er imidlertid hvor stor økonomisk ulikhet som er optimal. 

Få er også uenig i at hvis likheten er for stor, så vil individets motivasjon for å legge ned en ekstraordinær innsats være begrenset. Årsaken er at individet i liten grad vil beholde det økonomiske resultatet av denne innsatsen selv, fordi den skal fordeles på alle andre for å opprettholde likheten. Konsekvensen for økonomien som helhet blir at denne begrenses, og at det kan oppstå spenninger i befolkningen. Spesielt hvis det er mulig å sammenligne befolkningens økonomiske situasjon med andre. Kommunismens fall på 80-tallet er trolig det beste eksemplet på dette.

Hvis den økonomiske ulikheten er for stor, så er dette også negativt for verdiskapingen. Dette kan vi se tendenser til i USA, som har størst ulikhet av alle rike land.

For første gang siden finanskrisen startet, så har fallet i amerikanske husholdningers inntekt stoppet opp. Den økonomisk veksten har imidlertid vært positiv i en lengre periode, men denne veksten er veldig skjevt fordelt. 95% av den økonomiske gjeninnhentingen har tilfalt de 1% rikeste amerikanerne.

Denne voksende ulikheten er en utvikling som har gått de siste 30-40 år.

Den største faren er hvis ulikhet i resultat gir ulikhet i muligheter for neste generasjon. Mye tyder på at man kan se tendenser til dette i USA. Forskjeller i resultater på skoletester mellom fattige og rike øker, noe som indikerer at sistnevnte gruppe drar fordeler av sin økonomiske og sosiale posisjon. I tillegg så har studiavgifter ved de beste amerikanske universiteter økt kraftig, og derved blitt et økonomisk hinder for mange. For en nasjon er dette uheldig, da man ikke får utnyttet den samlede mengden talent i befolkningen.

Mye tyder på at USA har har for stor økonomisk ulikhet i sin befolkning, selv om man måler etter egen målestokk.

Europa tilbake i pluss

Europa er i andre kvartal tilbake med positiv økonomisk vekst etter 18 måneder med tilbakegang. Motoren for gjeninnhentingen er Tyskland, som er det eneste europeiske landet som har gjenreist sitt BNP-nivå fra nivået før finanskrisen (+ 2%).

http://www.economist.com/news/finance-and-economics/21583650-recovery-last-no-revelation-mirabile-dictu?frsc=dg%7Cd via @theeconomist

Den norske økonomiske gullalderen

De siste ti årene har vært en gullalder for norsk økonomi. Sterk prisutvikling på norske eksportvarer, først og fremst olje og gass, og svak prisutvikling på norske importvarer, først og fremst pga kostnadskutt ved overføring av vareproduksjon til Kina, har gitt et særdeles gunstig bytteforhold i norsk utenrikshandel. Volumendringer i eksport- og importtallene forklarer i mindre grad situasjonen.

Det er signaler som tyder på at årene fremover ikke skal bli like gullkantede. Prisnivået på gass forventes å gå ned i takt med utbredelsen av den såkallte skiferrevolusjonen, og kostnadsnivået i Kina forventes å øke.

Norsk økonomi går spennende tider i møte. Det er ikke sikkert vi kan tillate oss den samme inntektsveksten i årene fremover.

Bekjempe verdens fattigdom

Av jordens ca 7 mrd innbyggere, så er antall mennesker som lever under ekstrem fattigdom (har under $1,25 å leve for pr dag) redusert med 1 mrd de siste 20 år. 2/3 av reduksjonen kommer fra økte inntekter gjennom økonomisk vekst og 1/3 kommer fra omfordeling av inntekter som er skapt.

Kina står for 3/4 av reduksjonen, og landet har redusert andelen av befolkningen som lever under ekstrem fattigdom fra 84% til 10% de siste 20 årene. For den kommunistiske kjempen i øst så er dermed fattigdommen i hovedsak bekjempet med kapitalisme og frihandel mellom land.

Fortsatt lever det ca 1 mrd mennesker i ekstrem fattigdom, primært i India og Afrika. Også for disse er veien ut av fattigdom primært å skape økonomisk vekst. Den beste hjelp som kan ytes overfor disse fattige er derfor å bidra til at den global frihandelen styrkes.

Solow-modellen og økonomisk vekst

Leksjon 1: Introduksjon

Leksjon 2: Komparativ statistikk

Leksjon 3: Avsjekk av modellen mot faktiske data 

Leksjon 4: Produktivitet

Boligboble i Kina

Med et Europa i knestående og et USA i starten av en skjør gjeninnhenting, så er det siste verden trenger at det brister en kinesisk boligboble med realøkonomiske konsekvenser.

Video: China’s real estate bubble

I ly av offentlige reguleringer

Hvis man driver forretning, så vil et av de smarteste stedene å legge sin virksomhet være der hvor man kan være i ly av offentlige reguleringer. Mange private formuer har fått et hyggelige bidrag fra slike posisjoner, som oftest på bekostning av forbrukerfellesskapet.

Siste bransje som skal begunstiges med det offentliges beskyttende hånd er bokbransjen, ved at det gjennom en ny boklov skal etableres et prisgulv for nye bøker.

Hvis man skulle være i tvil om hvem som vil være vinnerne og taperne med et slikt prisgulv, så kan følgende link gi en god illustrasjon.

Det er bare å gratulere forlag og bokhandlere. Det bokkjøpende publikum lar seg imidlertid neppe forlede av argumentene om “sunne konkurranseforhold” og “forhindre misbruk av markedsmakt”.

Kvantitative lettelser (QE)

Finanskrisen har resultert i at store deler av den vestlige verden har havnet i en kraftig nedgangskonjunktur. Resultatet er høy arbeidsledighet og store nasjonale budsjettunderskudd gjennom kraftig reduksjon i skatteinntekter. Tradisjonelt er de virkmidler som står til rådighet enten finanspolitiske eller pengepolitiske. Klassiske finanspolitiske tiltak er å øke offentlige utgifter, f.eks. utbygging av offentlig infrastruktur, mens pengepolitiske tiltak skal bidra til økte investeringer gjennom lavere renter. Begge typer tiltak har som formål å bidra til økt økonomisk aktivitet, og derigjennom bidra til at en nedadgående økonomi snur og igjen begynner å ekspandere.

Fordi mange nasjoner har satt seg i en betydelig gjeldsposisjon, har de begrensede muligheter til å stimulere økonomien med finanspolitiske tiltak. De reduserte skatteinntektene og den manglende lånekapasiteten gjør det vanskelig nok å opprettholde det eksisterende utgiftsnivået, og nærmest umulig å øke det.

Nasjoner som har sin egen valuta har også muligheten til å stimulere økonomien med pengepolitiske tiltak. Pengetilførselen skjer ved at sentralbanken foretar store obligasjonskjøp i markedet. Dette gjør at prisen på disse papirene stiger, og rentene synker. For den samlede økonomien vil lavere renter gjøre det mindre attraktivt å spare, og billigere å låne. Effekten gir økte investeringer og konsum, og dermed vekstimpulser til økonomien.

I tillegg til den stimulerende effekten som lavere renter har på økonomien, så bidrar den til en mindre attraktiv valuta. Dette til glede for landets eksportører som får økte inntekter fra sitt internasjonale salg og derav styrket sin konkurranseevne. I realiteten er dette en god gammeldags devaluering, som ikke skjer over natten men over tid. Man skal kanskje ikke utelate at dette er en medvirkende årsak til at USA har valgt å kalle sine pengepolitiske tiltak for ‘Quantitative Easing’ (kvantitative lettelser). Det høres jo ganske uskyldig ut. Kina derimot har på ingen måte latt seg lure. Selv om de er tjent med et økonomisk sterkt USA, så kommer det tydelige signaler om at man ser på de amerikanske tiltakene som en form for snik-devaluering, og da blant annet på bekostning av fremvoksende økonomier. Kritiske røster i USA har derimot tidligere beskyldt Kina for å holde sin valuta kunstig lav, og derav hatt en “devaluerende effekt”.

Siste nasjon ut er Japan, som har hevet inflasjonsmålet sitt fra 1% til 2%. Et pengepolitisk tiltak som signaliserer til markedet at man vil være mindre tilbøyelig enn før til å øke rentene når man ser inflasjonstendenser i økonomien. Reduserte japanske renter har gitt en svekket japansk valuta, til glede for japansk eksportindustri.

Forhåpentligvis er det ikke en valutakrig vi ser tendenser til.