Den største megatrend i verden er befolkningsveksten.
Fra 1950 til i dag er folketallet på jorda nesten tredoblet, fra 2,5 milliarder til 7,1 milliarder.
Denne eksplosive befolkningveksten medfører store utfordringer. Tilgangen på mat, energi og andre ressurser må øke så mye som den voksende befolkningen trenger. I 2050 er det estimert at vi må produsere 70% mere mat enn det vi gjør i dag.
En investeringsportefølje bør være eksponert i denne megatrenden.
Selve matproduksjonen synes åpenbar, men vel så mye virksomhet som har som formål å øke produktiviteten i matproduksjonen.
Hvordan man bør posisjonere seg på energisiden er litt mindre åpenbar.
Behovet for økt energiproduksjon frem til 2050 er tilsvarende som for mat. Verdens klimautfordringer gjør imidlertid at man bør finne andre energibærere til denne veksten enn de vi baserer oss på i dag, som foruten atomkraft er kull, olje og gass. Veksten i energiproduksjon bør i stedet komme fra energibærere som ikke produserer drivhusgasser, som sol, vind og vann. Problemet er imidlertid at det er langt dyrere å produsere energi fra disse energibærerne. Innføring av subsidier og avgifter på de ulike energibærerne for å vri den interne konkuransesituasjonen disse imellom har vært prøvd som en løsning på nasjonalt nivå, men dette er ikke en bærekraftig løsning på lang sikt med mindre det etableres en global enighet om både problem og felles løsning. Utsiktene for dette synes minimale. I dag dekkes for eksempel 65% av energiforbruket i Kina med kullkraft, og ingen viser spesielt stor interesse for å ta regningen for en alternativ men dyrere energiproduksjon.
Til nå har de som har satset sine penger på den fornybare energiproduksjonen hatt langt svakere avkastning enn de som har satset på ikkefornybar energi. Trolig vil dette vedvare en god tid fremover.
Fri Arena 