Nye og gamle penger

Kalle Moene, økonomiprofessor ved UiO, hadde noen interessante refleksjoner i en nylig kronikk i DN om at sosialdemokratiet i et nyrikt Norge kanskje er blitt offer for sin egen suksess.

For hundre år siden utgjorde arv (gamle penger) opptil 90% av livsinntekten for de bemidlede i samfunnet. Nye generasjoners muligheter var derfor i stor grad bestemt av foreldrenes posisjon, med mindre man greide å gifte seg inn i formuer.
Gjennom hele det forrige århundre har Norge hatt en økonomisk vekst som har favnet bredt i befolkningen. Dette bl.a. som følge av at muligheten til utdanning er gjort uavhengig av foreldres økonomi, og at kunnskap og kompetanse har hatt en økende betydning for verdiskaping i samfunnet. Nordmenns livsinntekt de siste hundre år har derfor i større og større grad vært bestemt av arbeidsinntekt (nye penger).

Tradisjonelt sett så har høyresiden i større grad enn venstresiden vært forsvarere av gamle fremfor nye penger, og derav vært større forkjempere for lave skatter på bl.a. formue og arv enn på arbeidsinntekt.

Den sterke og bredt fordelte økonomiske veksten i et oljerikt Norge har gjort at gruppen bemidlede er blitt større og større. Flere og flere er opptatt av de gamle pengene som neste generasjon skal arve, og stemmer på partier som beskytter disse pengene.

Paradokset som Moene lanserer er besnærende.  Jo mer vellykkede resultater sosialdemokratiet skaper ved at nye formuer kan skapes gjennom arbeidsinntekt, jo flere høyrevelgere tilkommer i befolkningen.

Utfordringen for noen og enhver er å klare å se ut over seg selv.