Kvantitative lettelser (QE)

Finanskrisen har resultert i at store deler av den vestlige verden har havnet i en kraftig nedgangskonjunktur. Resultatet er høy arbeidsledighet og store nasjonale budsjettunderskudd gjennom kraftig reduksjon i skatteinntekter. Tradisjonelt er de virkmidler som står til rådighet enten finanspolitiske eller pengepolitiske. Klassiske finanspolitiske tiltak er å øke offentlige utgifter, f.eks. utbygging av offentlig infrastruktur, mens pengepolitiske tiltak skal bidra til økte investeringer gjennom lavere renter. Begge typer tiltak har som formål å bidra til økt økonomisk aktivitet, og derigjennom bidra til at en nedadgående økonomi snur og igjen begynner å ekspandere.

Fordi mange nasjoner har satt seg i en betydelig gjeldsposisjon, har de begrensede muligheter til å stimulere økonomien med finanspolitiske tiltak. De reduserte skatteinntektene og den manglende lånekapasiteten gjør det vanskelig nok å opprettholde det eksisterende utgiftsnivået, og nærmest umulig å øke det.

Nasjoner som har sin egen valuta har også muligheten til å stimulere økonomien med pengepolitiske tiltak. Pengetilførselen skjer ved at sentralbanken foretar store obligasjonskjøp i markedet. Dette gjør at prisen på disse papirene stiger, og rentene synker. For den samlede økonomien vil lavere renter gjøre det mindre attraktivt å spare, og billigere å låne. Effekten gir økte investeringer og konsum, og dermed vekstimpulser til økonomien.

I tillegg til den stimulerende effekten som lavere renter har på økonomien, så bidrar den til en mindre attraktiv valuta. Dette til glede for landets eksportører som får økte inntekter fra sitt internasjonale salg og derav styrket sin konkurranseevne. I realiteten er dette en god gammeldags devaluering, som ikke skjer over natten men over tid. Man skal kanskje ikke utelate at dette er en medvirkende årsak til at USA har valgt å kalle sine pengepolitiske tiltak for ‘Quantitative Easing’ (kvantitative lettelser). Det høres jo ganske uskyldig ut. Kina derimot har på ingen måte latt seg lure. Selv om de er tjent med et økonomisk sterkt USA, så kommer det tydelige signaler om at man ser på de amerikanske tiltakene som en form for snik-devaluering, og da blant annet på bekostning av fremvoksende økonomier. Kritiske røster i USA har derimot tidligere beskyldt Kina for å holde sin valuta kunstig lav, og derav hatt en “devaluerende effekt”.

Siste nasjon ut er Japan, som har hevet inflasjonsmålet sitt fra 1% til 2%. Et pengepolitisk tiltak som signaliserer til markedet at man vil være mindre tilbøyelig enn før til å øke rentene når man ser inflasjonstendenser i økonomien. Reduserte japanske renter har gitt en svekket japansk valuta, til glede for japansk eksportindustri.

Forhåpentligvis er det ikke en valutakrig vi ser tendenser til.